Arrangør: Fagerborg menighet

Johann Sebastian Bachs kantate nr. 156 Ich steh’ mit einem Fuss in Grabe (Jeg står med en fot i graven)

Solister:

Margrethe Førre Nardocchi, sopran

Silje Vatne Heggem, alt

Håvard Gravdal, tenor

Sindre Beitohaugen, bass.

Vokalensemble og orkester fra Barratt

Musikalsk ledelse ved kantor Gjermund Brenne

Om verket:

Bach komponerte kirkekantaten i Leipzig for den tredje søndag etter Helligtrekongersdag. Verket ble første gang oppført 23. januar 1729.

BWV 156 var Bachs fjerde og siste kantate skrevet for tredje søndag etter Helligtrekongersdag. De foreskrevne lesningene for søndagen ble tatt fra Paulus brev til Romerne (12:17–21), og fra Matteusevangeliet, helbredelsen av den spedalske (8:1–13).Picander var liberetist.

Om komponisten:

Bach representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han beriket sin hjemlige tyske barokkstil med en gjennomarbeidet kontrapunktikk, en uovertruffen harmonisk og motivisk organisering, samt rytmer, former og satsteknikker inspirert av utenlandske forbilder, spesielt italienske og franske.

I sin egen levetid var ikke Bachs musikk spesielt godt kjent blant det menige musikkpublikum. Selv om en relativt liten krets musikkjennere visste å verdsette musikken hans, hadde verkene til Telemann og Händel en langt bredere appell. Bach var mest kjent som klaviaturvirtuos og orgelekspert, og var dessuten en etterspurt lærer. Flere av elevene, ikke minst hans egne sønner, ble viktige videreformidlere av Bachs verk.

På slutten av Bachs liv var barokkens komplekse og flerstemmige estetikk blitt gammeldags. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken» som kjennetegnes av et gjennomsiktig lydbilde, en dominerende melodistemme og korte, enkle melodifraser. Haydn og Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av sønnene, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats, og på den måten kan vi si at J.S. Bachs tankegang vendte tilbake i de modne wienerklassisistiske verkene. Beethoven studerte Bach allerede i ung alder og mange betydelige romantiske komponister, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.

I årtiene etter Bachs død var musikken hans så godt som ukjent for det vanlige musikkpublikumet og ble knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra begynte å oppføre pasjonene og klaverkonsertene hans. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret. (kilde: wikipedia)